Argentina 6: Iguazu fossene - Utrolig flott

Kjære medreisende,

I denne bloggen har det vist litt redigeringskaos, men vi prøver oss.

Etter en god natts søvn, der vi har hatt vinduet oppe, for det var de i alle korridorer, og vi var nå, som min kjære fastlege overbevist om at her er ikke malariamygg og andre intensbitende flyvende vesen, og fikk da som bonus i søvnens bakgrunn de varmnattens ikkekjente eksotiske lyder.

I dag er det store målet Iguazo fallene, som denne brosjyren vise, og som vi prøver å rotere, og vistnok ikke klarer, men kanskje dere klarer  snut på brettet?

Fallene kan når fra både den argentinske og brasilianske side, og som vi husker fra i går er vi nå på den brasilianske, herfra det visstnok skal være vel så bra som på den andre for å beskue fenomenet.

Frokosten i den mørke varmtre spisesalen er upåklagelig, og ladet med, sikkert for mange kalorier, er vi budd på reisens største opplevelse, Iguazo fallene.

Vi studere noen av maleriene i spisesalen, og kjennner igjen team fra Norge om noen som blir tatt i fossen, av huldra eller hvem det nå var.

 Vi spasere de 400 meter til visitorsenter, der det er en imponerende lang kø av likesinnede, men  her er det velorganisert, og 10 billettluker gjør vår forventede lidelsenes ventetid fort til skamme.

Bussene går hver 10ende minutt, og etter kort tid er vi på vei innover mot fossefallene, der vi møtes av noe lokale innvånere.

Vi går av bussen og begir oss på stien som skal ta oss oppover langs fallene.

I motsetning til da vi besøkte Niagara fallene, merker vi ikke nå vibrasjonene i bakken, kanskje er ikke vannføringen så stor, kanskje er det ikke så mye kraft i denne som i Niagara

Vi går oppover langs fossenen og får de i forskjellige innfallsvinkler

Og mer

Flere  bilder

Og følg oss oppover

Og følg oss oppover

Og følg oss oppover

Og følg oss oppover

Og nå er vi opp i gryta der vi kan gå inn mot selve de store fallene

Og nå er vi opp i gryta der vi kan gå inn mot selve de store fallene

Og nå er vi opp i gryta der vi kan gå inn mot selve de store fallene

Og nå er vi opp i gryta der vi kan gå inn mot selve de store fallene

Og nå er vi opp i gryta der vi kan gå inn mot selve de store fallene

Og nå er vi opp i gryta der vi kan gå inn mot selve de store fallene

Og nå er vi opp i gryta der vi kan gå inn mot selve de store fallene

  

Ved stiens slutt, har vi kommet opp for fossen, 

setter oss på en kafé, får oss en kaffe,

og i denne stille stunden får jeg meg en utilsiktet liten blund, et privilegium alderen gir.

Vi har bestemt oss for lunch på the best in the street, tar returbussen til første stopp, og rusler opp til Hotel Caratas

Det oser av stil  ....

og vi det var ikke verre lenger inne,

og vi blir vist til kafeen ved basseng området

Kelneren er meget velkledde og vennlig, og jeg ender på en laks, fra Chile, må vite, et godt valg.

Mens jeg nyter mitt måltid, lurer jeg på hva min kjæreste reisefølge hadde valg?

Og, deretter kaffe, med  egenprodusert slurperand. 

Mens vi betaler regningen, stikker en liten i meg, jeg legger igjen brillene på bordet, og forlater stedet.

Før jeg  kommer til hovedbygningen, kommer kalenderen smilende ilende, med brillene.

Jeg takker så mye

Det blir topp karakter, stedet anbefales

Takk for i dag

Martin

 

Argentina 5: Fra Buenos Aires til Iguazu

God morgen, kjære medreisende

I dag skal vi fly nordover, til grensen mot Brasil, til Iguazu fossene

Men, her lurer nok Google Map oss noe, for det er ca 1time og 40 min flytid, vel 1000 km nordover





Det er nesten slutt på de hardt tilkjempede pesos via den argentinske sentralbankens omstendelig prosedyre på flyplassen ankomstdagen

Vi går nedover vår stille gate, for finansiell etterforsyning, og de syklende lesere kan se anvist område for slike veifarende også i denne byen.

Det viser seg raskt at i dette landet er det ikke en pengemaskin på hvert hjørne
Litt lite planlagt er det da at ikke den finansielle forstrekningen ble gjort i går, men litt unnskyldende kommer vi i tanke, siden postkontorene er stengt på lørdager, er sikkert også bankene det.

Så startet bank jakten, og etter et utall anvisninger til høyre, venstre og rett frem, av hjelpsomme forgjengere, finner vi en bank.
Nok et lite hinder, automaten er på innsiden av en fryktinngytende dør.

Men, vi finner en kortlås, trekker vårt kort, og du hendelse, døren åpner seg og vi smetter inn.

Vi taster inn alle de etterspurte data, og venter forhåpningsfullt på pengene, men nei, operasjonen blir kansellert.

Vi går til  den andre automaten, taster inn alt det etterspurte, og ber denne gang om et forehåndsinnstastet beløp, og til alt hell, pengene kommer, og  reisen videre er berget.

Dette feirs med et kort besøk på et bolleria.

Den smilende herren snakker godt engelsk, har besøkt Oslo i 1992, og kjenner godt til vårt oljefond.

Vi tar en rask gjennomgang på Argentinas politiske og finansielle status, og rusler videre.

På vei tilbake til vårt hotell går vi innom en kafe for å få oss en kaffe, sammen med mange andre, og de leser sine søndagsaviser, vi observerer folkelivet, som det heter.

Utenfor sitter en enslig dame, som ikke har bevilget seg sin kaffe, eller, kanskje ikke har penger til en slik enkel utskeielse?

Bildet får oss til å tenke litt på helse og velvære, god økonomi og trygg alderdom.

På vei videre tilbake til hotellet observerer vi den første tigger her i byen, men jeg er ikke sikker på om han er tigger, eller bare i øyeblikket distrahert av en passerende damejogger.

Men hendelsen får meg til å tenke på at dette, om han eventuelt er den første tigger jeg har sett etter to dager i byen.

Dette er da litt underlig, for her må det da vel være mange sjeler med meget svak økonomi?

I Oslo er det fullt opp av tiggere, i "verdens rikeste land", men kanskje det er nettopp derfor?

Så har vi sett dette også, en rullatorlignede sak for hunder.

Hundens hofter er sikkert utslitt, for de ligger bak på rullatoren, og forbena er i full vigør.

Fiffig, ikke før observert.

Det er tid for avmarsj.

Vår forhåndsbestilte drosje, som skulle være fra et privat kompani, kommer.

Det aner meg at det er bestefar til resepsjonisten, men vi kommer i bedagelig tempo til flyplassen.

Vårt fly, LAN 4043, er på rute, og snart er vi oppe over en noe regntung Buenos Aires

Vi aner i sentrum den svære bulevarden vi har krysset mange ganger, og dokkene til venstre.

Etter å ha fløyet på hundrevis av kilometer over jordbrukland, nærmer vi oss målet

Vi nærmer oss

Så kommer vi inn i et enormt skogsområde, og ser vanndampen fra fossestrykene, Iguazu.

Vi lander vel på den lille og oversiktlige flyplassen, og regner med at turen til hotellet blir enkel.

Det viser seg at det hotell vi skal på ikke i Argentina, som vi regner med, men i Brasil.

Reiselederen, det vil si undertegnede, blir litt forvirret.

Vi får kontakt med et par, en tysk dame og en dansk herre som reiser sammen, som også skal til samme hotell, og de er til min store ergrelse klar over at dette er i Brasil.

Men, siden vi allerede ha forhandlet med en drosjekar, kan vi tilby partnership til de dansk-tyske, og synes dermed å ha kommet på sporet igjen.

Så bærer det avgårde mot Brasil, ca 15 min der borte

Vår sjåfør er effektiv, har alle skjema som skal til, hjelper til med utfylling, gjør det nødvendige på grensekontrollen,  og vips er vi ute av Argentina.

Etter to minutter er vi på grensen til Brasil.

Nå er det visst litt mer alvor, han samler inn våre pass, tar høytidelig på seg briller, for det står i sertifikatet at han må bruke briller ved bilkjøring, og forsvinner.

Etter 5 minutter er han tilbake, vi får passene tilbake, han legger brillene tilbake i etuiet, og vi fortsetter.

Etter nye 10 minutter er vi ved vårt hotell.

Sjåføren kjøre stolt opp til inngangen.

Vi er lettet

Rommet er bra, fra hagen hører vi eksotiske nattelyder.

God natt 

Martin 

Argentina 4: Buenos Aires - Dag 2 - Tangoens nerve

God morgen, kjære medreisende 

På vårt utmerkede og  nyrenoverte og hyggelige lille hotell, som har gitt oss noe av det største og beste tre roms kvarter vi noen gang har hatt, har ingen frokostsal, og vi får servert frokost på rommet.
Første dag måtte jeg be om mer kaffe, andre dag var det ikke nødvendig, den elskverdige damen hadde huske mitt morgengrådige kaffebehov, og hadde full kanne.

Vårt grunntema i dag er den argentinske tango, som svever over alt her i byen.

Vi starter dagen med å finnet det Internett anviste postkontor, for frimerker for våre tangokort, og går Avenida Santa Fee opp, og Gordoba ned, og kommer til den treskyggefulle gate, bare for å oppdage at i dag på lørdag er posten stengt, takket være president Peron som i sin tid forbedret arbeidernes kår betraktelig, selv om han i vår del av verden neppe ble belønnet for dette.

Vi setter kursen videre for området Puerto Madera , det tidligere havneområdet som nå er den moderne delen av byen.

Arkitekturen er moderne, overveldende og stilren.

Vi kommer inn i Dique nr 4, og hvilket syn.

Til høyre boligbebyggelse og yrkesbygg bakenfor, i dokken fritidsbåter av alle slag, og til høyre er de gamle lagerhus gjort om til stilige hvitduke restauranter, ispedd utekafeer.

Planleggere og utbyggere har ikke glemt røtene, her er det lokale turistkontor bygget inn i en kran som står der, i dag som den gang.

De gamle kranene og båtene, hører helt naturlig sammen, her det nye er bygget.

Vi vandrer videre inn i Dique nr 3, stadig imponert

Her ser vi hvordan det har vært en voldsom omstilling fra et hektisk havneområde til minner om dette gjengitt av de rustne kranene, til et moderne bo- og rekreasjonsområde.

Dette bringer tanken til den omstillingen vi må gjennom i Norge, nå når vi aner "oljå" har vært på topp.

Her må vi la oss imponere over den elegante gangbroen

Men, tankene fører oss også til tangoen, for det var her den har sitt utspring.

Det var her, på de den gang slitte, skitne og elendige barene langs dokkene, der mange hadde strandet, eller ikke kommet lenger, der tap, sorg, sinne og fortvilelse fant uttrykk i den melankolske musikken fra det enkle trekkspill og gitar.

Musikken er i dag den samme, men deler av dansen er videreført til elegant langsom ballett.

I Dique nr 2 frister en rolig utekafe for en Americano og en rolig stunds hvile på vår vandring

Hei, hva er dette? En hvalharpun? Sikkert, og det minner om fangsten lenger sør i Antarktis, der nordmennene var noen av dem som nesten utryddet hvalen totalt, som vi den gang ikke forsto noe av.

Vi forlater dette flotte området, som er over en kilometer langt, og skal utforske noe mer om livet rundt tangoen, og fortsetter oppover langs elva til La Boca

I La Boca er mange gamle fargerike bygninger bevart, men i dag er det også turistinfisert til de grader.

Makter man a se gjennom dette, og bakenfor, aner man noe av fortiden.

Det er tangodansende par på hvert hjørne, som villig tar en dans med turistene for forevigelse

Men, her er også håndverkere som sysler for sitt daglige brød.

Her er da et yrende folkeliv, men for en soloreisende er man litt på siden av det hele

En turist har latt seg friste, og det er da god underholdning en stakket stund

De tidligere beboerne var fargeglade, kanskje for å friske opp en trist tilværelse

Det fristes med argentinsk grill, og vi lar oss friste

Og musikerne er gode, og det blir en fin stund, der det rundt bordene surrer i mange tungemål, hvor det på bildet utilsiktet har kommet med en ukjent. ikke så musikkbegeistret dame, kan man ane.

Vel bespist og belåtne forlater vi traktementet, men lar oss ikke friste skjebnen av spåkonen.

Vi bestemmer oss for å forlate dette vel litt kunstige kuvøseopprettholdte historiske stedet, som tross alt ga noen assosiasjoner om forna tider.

Vi avslutter med et veggbilde herfra, som mer enn antyder at livet har vært et blodslit, den gang.

Vel tilbake på hotellet, nesten overbeviser min hyggelig resepsjonist, at jeg må oppleve tango show på La Ventana senere i kveld.

Etter noen betenkning droppes prosjektet, i påvente av neste gang og da med medreisende

Dermed god natt til smektende tango på Internett radio

Martin