Kartet over viser grovplanen for vår tur.
Vi fløy fra Buenos Aires til Iguzua i Argentina, og så med taxi over til Brasil som vi husker
Deretter en dag med buss til Corrientes, den hvite prikken omtrent midt på landet.
Og så en laaaang natts ferd til Salta
Vi har nå lagt litt om på planen
I dag flyr vi fra Salta til Cordoba, like nord for a i Mendoza på første kartet, og kommer midt i landet
Vi sjekker ur fra vårt hotell som har huset oss vel i tre dager, og Salta var OK
Damen i resepsjonen viser oss at hun på sin iPhone spiller en melodi av AHa, er det slik det skrives, og spør om den langveisfarende gjesten har hørt om denne gruppen som er fra Noruega, som slår til med denne kjennskapen.
Vår drosje kommer på tiden, og med fjærer som ikke har fungert de sist 10-15 år, ble den første kilometer på slitte bygater en nokså strevsom sak.
Men vi trøster oss med at i dag blir det ikke buss i timevis, men en behagelig flytur.
Vi ser raskt at dette er ingen stor flyplass, så her skal det bli enkelt
Ja, den var liten, men liten plass for de reisende også,
Vi stiller oss i køen for sikkerhetskontroll
og kommer frem til døren inntil denne, som er oversådd av etterlysninger av missing barn, voksne og eldre.
En sørgelig observasjon
Men, vi opplever også at vi hadde stått forgjeves i kø.
Området inn sikkerhetskontrollen er så lite, at der tar de bare inn en flylast om gang, og nå er det flyet for Buenos Aires, som er for tur, og ikke vårt.
Det to tyske unge damene tok dette ikke tungt, gikk rett ned i gulvsittende som ungdom gjør, mens den eldre herre ble stående 36 minutter.
Så,endelig, er det vår tur i sikkerhetskontrollen, og her er det ikke nødvendig å ta computer ut av trillekoffert
Men, det ble en kroppsundersøkelese, og den er meget overfladisk, for å uttrykke det mildt.
Vi håper det ikke er med reisende terrorister
Etter en stund er vi i luften, og kan betrakte landskapet under oss
Det argentinske flyselskapet, Aerolineas Argentinas, hat et omfattende rutenett
Vi er velkomne på sete 3A
Og, siden vi reiser foran teppet denne gang, får vi noe å bite i, så vidt, men kaffe er det ikke på menyen
Vi lander vel i Cordoba, og finner en drosje for transport til hotellet
Córdoba (Spanish pronunciation: [ˈkorðoβa]) is a city located in the geographical center of Argentina, in the foothills of the Sierras Chicas on the Suquía River, about 700 km (435 mi) northwest of Buenos Aires. It is the capital of Córdoba Province and the second-largest city in Argentina after the autonomous city of Buenos Aires, with about 1.3 million inhabitants according to the 2001 census.
It was founded on 6 July 1573 by Jerónimo Luis de Cabrera, who named it after Córdoba, Spain. It was one of the first Spanish colonial capitals of the region that is now Argentina (the oldest city is Santiago del Estero, founded in 1553). The National University of Córdoba is the oldest university of the country and the second to be inaugurated in Latin America. It was founded in 1613 by the Jesuit Order. Because of this, Córdoba earned the nickname La Docta (roughly translated, "The Learned one").
Vi starter vår utforskning av byen, med den store plazaen like ved, som selvsagt har en herre høyt til hests.
Cordoba har sett bedre tider, og har ikke kommet seg fra den siste store argentinske økonomiskem krisen en del år tilbake. Dette preger byen, som nå ikke er noe utpreget turistmål, noe vi ikke hadde fått med oss.
Et pluss er et vell av gågater, der man upåvirket av trafikkens farer kan betrakte butikker fulle av alt man ikke trenger.
Vi finner en oase for en kopp kaffe
Deretter søker tilflukt i kirken, den eldste katedral i Argentina
Vi kommer inn til et mektig skue
og kuppelen over oss er flott
og, den gang hadde man midler ser det ut for
Vi får håpe den katolske kirke i dag deler litt med dem som lider utfor katedralen
Mild fløytetoner fyller rommet, vi setter oss ned.
En annen har også funnet stillhet i stunder
Vi lurer på hva som fyller hans tanker?
Vi går ut i den verdslige verden igjen, men søker raskt tilflukt i en gammel bygning, et lite museum
Vi har ikke det privilegium å forstå kunsten, men er finner tilflukt i roen
Det er bare et par
og den reisende som nyter stunder og traktementet
Så ut på plazaen igjen, og betrakter en av de flotte, om enn ikke så mange severdige bygninger i byen
Nok en gang denne fyren høyt på strå. Hvem er det?
José Francisco de San Martín (25 February 1778 – 17 August 1850), known simply as José de San Martín (Spanish pronunciation: [xoˈse ðe san marˈtin]), was an Argentine general and the prime leader of the southern part of South America's successful struggle for independence from the Spanish Empire.
Mer om San Martin, med samme navn som vår første gartner i Spania, som ikke fikk et så ærerikt ettermæle, nederst
Heisann
Her blir det en flott oppvisning
Vi gir vår del som takk for denne
Og man kan minnes den moderne tid, og ikke bare med hygge
Cordoba ga oss et innblikk i en moderne tid, med problemer
La oss avslutte med disse karene utfor universitet, som ikke gir det mest optimistiske budskap
Takk for i dag
Fra
Cordoba
Som vi neppe kommer tilbake til
Martin
In 1808, after taking part in the Peninsular War against France, San Martín contacted South American supporters of independence from Spain. In 1812, he set sail for Buenos Aires and offered his services to the United Provinces of the Río de la Plata, present-day Argentina. After the Battle of San Lorenzo and time commanding the Army of the North during 1814, he organized a plan to defeat the Spanish forces that menaced the United Provinces from the north, using an alternative path to the Viceroyalty of Peru. This objective first involved the establishment of a new army, the Army of the Andes, in Cuyo Province, Argentina. From there, he led the Crossing of the Andes to Chile, and triumphed at the Battle of Chacabuco and the Battle of Maipú (1818), thus liberating Chile from royalist rule. Then he sailed to attack the Spanish stronghold of Lima, Peru.
On 12 July 1821, after seizing partial control of Lima, San Martín was appointed Protector of Peru, and Peruvian independence was officially declared on 28 July. On 22 July 1822, after a closed-door meeting with fellow libertador Simón Bolívar at Guayaquil, Ecuador, Bolívar took over the task of fully liberating Peru. San Martín unexpectedly left the country and resigned the command of his army, excluding himself from politics and the military, and moved to France in 1824. The details of the 22 July meeting would be a subject of debate by later historians.
San Martín is regarded as a national hero of Argentina and Peru, and, together with Bolívar, one of the Liberators of Spanish South America.[1] The Order of the Liberator General San Martín (Orden del Libertador General San Martín), created in his honor, is the highest decoration conferred by the Argentine government.
