Martins reisebrev: 2015-03-01

God morgen, kjære medreisende

Vi skal i dag starte på vår lange busstur, og første strekk er fra Iguazu til Corrinetes, 10 timers reise.
Bussen går fra Iguazu mission i Argentina kl 0800, og vi kom som vi husker litt overraskende til Brasil for to dager siden, så det blir litt tidlig morgen.

Vi bestilte drosje i går for kl 0600 i dag
Og, vi måtte vi forhandle oss frem til frokost kl 0530, som ble lovet etter at vi hadde gått noe oppover i kommandostrukturen

Vi minnes kl 0500 av Iphonens liflige toner at nå er det revelje

Frokosten er som lovet klar kl 0530

Elias, vår sjåfør, er morgenfrisk og smilende på plass 0555, og 0600 er vi i morgenmørket på vei til Argentina.

Etter vel 10 minutter vi på den brasilianske grense, går inn, får stempel i passet.

Noe fotografering ville de ikke ha, hverken den smilende kvinnelige passkontrolløren bak sitt skuddsikre vindu, og lang fra grensepolitioffiseren litt lenger bak i rommet, som satte opp en meget streng og avvisende mine på vår vennlige anmodning.

Vi får nøye oss med dokumentasjonen, som min vanligvis medreisen uttrykker det, fra utsiden.

Kort etter er vi på broen over Rio Iguazu, på grensen, midt mellom Argentina og Brasil, med vestre hånd på bildet i Argentina, og høyre i Brasil.

Entrada i Brasil var en kort veibomlignende sak, og så var vi gjennom.

Etter under 45 minutter er vi på buss stasjonen, og vi takker vår smilende sjåfør Elias for all hjelpsomhet god service, og noe ekstra fikk ham med på turen-

Det hele tok ca 45 minutter, halvpartene av den tiden vi hadde blitt anbefalt å planleggemed, og siden reiselederen hadde langt inn enda 30 minutter, har vi virkelig god tid.

Denne buss stasjonen er slett ikke bedre enn andre sådanne, og det er for tidlig for en kaffe, så vi må i ensomhet ta til takke med en slitt benk, med en fot over hver av våre reiseeffekter.

Så kommer en svart liten hund,
kanskje også en ensom sjel som ønsker litt selskap,

og den kommer bort til meg,

legger seg fortrolig ned,

med ene labben på min sko.

Kanskje den er både herreløs og venneløs,
som jeg forhåpentligvis ikke er,
men i en stakket stund fant vi hverandre vel i et ikkekommunikativt selskap

Etter en stund begynner vi å studere plakatene, og denne viser hovedbussrutene, i dette landet som er fra sør til nord det samme som Oslo - Kirkens - Oslo.

Det er kjekt å kjøre buss heter det, men det må da være måte på

Etter vel 30 minutter vinker perrongbetjenten på oss.

For nå kommer endelig bussen vår.

kofferten blir sjekket inn i bagasjerommet, vi får kvittering, går ombord.

På slaget 0800 forlater vi Iguazu, og setter kurs mot det store slettelandet.

Så er det veien, bussen og vi.

Fra tid til annen krysser vi elver, og store oppdemte områder.

Det blir ikke mange stopp, og stedene er ikke opphissende, på noen måte

de fleste heller triste saker.

Men, for den som er sulten, i tillegg til flymaten (-) vi får,

kommer det noen selgere ombord med noen brødlignende saker, for den som formår.

Så skjer det noe

Vi passerer et opptog, en demonstrasjon?

Med flere politivakter enn demonstranter?

Hva de demonstrerer for eller mot, får jeg ikke med meg

Litt beroliget tenker vi at her kan den lille mann langt utpå landet si sin mening, beskyttet av politiet

Dersom det da ikke er en demonstrasjon for politiet med beordret støtte?

Ikke vet jeg

Kanskje leserne kan hjelpe til?

Så er vi på den nesten uendelige veien igjen, nesten som på en lang flyreise, men er er da mer å se.

Så kommer vi i et område med vei utbedring

som fyllmasse og underlag bruker de bare denne brune jorda

Kan det virkelig holde?

Så nærmer vi oss Posada og har vel gjordt 60% av turen

Og, vi ser at alle har det ikke like romslig og godt i dette svære landet.

Så er vi ute på de nesten endeløse viddene, som ikke er pampas kan en medreisende fortelle oss, den er lenger sør i landet

Plutselig en stopp, politikontroll

Fotografering forbudt

De sjekker pass

Titter i bagasjerommet

Forlater oss

Turen fort setter

Så noen ord om det å kjøre buss

Bussen har to etasjer

Beste klasse ned, oppe ikke så komfortabelt, men bedre utsikt

Så siden det er god plass på dette strekket, sitter vi også noe oppe, på første rad, sammen med en fra Kora, og en langveisfarende fugl.

Som man ser på beskrivelsen under, er setene brede, leggplassen god

Av og til går noen av bussen, til hvor kan man lure på?

Så er politiet der igjen, for tredje gang i dag

Samme kontroll, identifikasjon og bagasje, samme null resultat.

Hvorfor? Ingen vet. Ikke vanlig sies det

Kanskje terrorist trussel?

jeg ser utover de endeløse vidder.

Neppe

Over midtgangen reiser gamlemor med sitt barnebarn?

Den gamle slumrer, den unge lar seg fornøye med sin smart telefon

Vi har god dekning hele veien

Vi trodde vi skulle se noen store gårder, men nei

Her er porten til en som syne å være av de større, men selve gården er vist bak horisonten

Så kommer vi til busstasjonen i Corrientes, et yrende folkeliv

En av de medreisende, en farmasøyt fra Bounes Arires, som er på salgstur hit, tilbyr transport til hotellet med sin faste sjåfør, som vi kan stole 100% på.

Dette er betryggende, og vi tar med glede mot tilbudet.

Hotel Turismo Casino
viser seg å være helt utmerket

Fra 6te etasje betrakter vi den diger elven uten for, Rio Parana, og går til ro for i dag

God natt
Martin

Kjære medreisende,

I denne bloggen har det vist litt redigeringskaos, men vi prøver oss.

Etter en god natts søvn, der vi har hatt vinduet oppe, for det var de i alle korridorer, og vi var nå, som min kjære fastlege overbevist om at her er ikke malariamygg og andre intensbitende flyvende vesen, og fikk da som bonus i søvnens bakgrunn de varmnattens ikkekjente eksotiske lyder.

I dag er det store målet Iguazo fallene, som denne brosjyren vise, og som vi prøver å rotere, og vistnok ikke klarer, men kanskje dere klarer snut på brettet?

Fallene kan når fra både den argentinske og brasilianske side, og som vi husker fra i går er vi nå på den brasilianske, herfra det visstnok skal være vel så bra som på den andre for å beskue fenomenet.

Frokosten i den mørke varmtre spisesalen er upåklagelig, og ladet med, sikkert for mange kalorier, er vi budd på reisens største opplevelse, Iguazo fallene.

Vi studere noen av maleriene i spisesalen, og kjennner igjen team fra Norge om noen som blir tatt i fossen, av huldra eller hvem det nå var.

Vi spasere de 400 meter til visitorsenter, der det er en imponerende lang kø av likesinnede, men her er det velorganisert, og 10 billettluker gjør vår forventede lidelsenes ventetid fort til skamme.

Bussene går hver 10ende minutt, og etter kort tid er vi på vei innover mot fossefallene, der vi møtes av noe lokale innvånere.

Vi går av bussen og begir oss på stien som skal ta oss oppover langs fallene.

I motsetning til da vi besøkte Niagara fallene, merker vi ikke nå vibrasjonene i bakken, kanskje er ikke vannføringen så stor, kanskje er det ikke så mye kraft i denne som i Niagara